God hjernehelse – ta vare på hjernen 

Hjernens nettverk er følsomme for og kan la seg påvirke av stoffer som tilføres utenfra. Det gjelder svært mange typer stoffer, inkludert matvarer, medisiner, kosttilskudd og rusmidler. Hvordan hjernen påvirkes avhenger av type stoff, dose (hvor mye og hvor ofte) og når i livet påvirkningen skjer. En hjerne som er under utvikling (baby, barn og ungdom) er mer formbar og påvirkelig enn en voksen hjerne. Høyere dose og hyppigere inntak vil påvirke mer enn små doser og sjeldent inntak. Når det kommer til kosthold, er det viktigste at kostholdet er variert og med en god sammensetning av næringsstoffer. Hjernen trenger mye energi. Hjernens hovedkilde til energi er glukose, som transporteres via blodbanen og inn i hjernecellene.

For at hjernen og resten av kroppen skal fungere bra, må det produseres en rekke forskjellige stoffer, for eksempel nevrontransmittere og fettrikt myelin. Når hjernen skal produsere ulike stoffer, er det behov for byggesteiner. Mange av disse byggesteinene henter du fra maten du spiser, for eksempel essensielle aminosyrer (proteiner) og omega-3 (fett). Ved å følge vanlige råd om sunt og variert kosthold, får hjernen vanligvis det som behøves av byggesteiner. Funksjonen blir ikke nødvendigvis bedre av å ha mange byggesteiner, men den kan bli dårligere hvis det er for få.

Medisiner fraktes med blodet på samme måte som næringsstoffer og kan tas opp av hjernevevet hvis de passerer blod-hjernebarriereren. Blod-hjernebarrieren er et system som sørger for at ikke alle typer stoffer kan passere fra blodet og inn i hjernevevet. Det er hovedsakelig fettløselige stoffer som passerer, mens vannløselige stoffer ikke passerer like godt. Når et stoff har passert blod-hjernebarrieren vil stoffets kjemiske struktur avgjøre hvilken effekt det har i hjernen. Mange medisinersom er designet for å virke i hjernen, påvirker nevrotransmittere, ved å øke eller redusere mengden av dem.

Rusmidler har det til felles at de skal skape en effekt du liker. For de aller fleste rusmidler
innebærer det en aktivering av dopamin i belønningskjernen, nucleus accumbens. Det gir en god følelse og motiverer til å søke mer av det samme som ga den gode følelsen. Dermed er det risiko for avhengighet. Rusmidler kan også forstyrre hjernens byggeprosesser, utvikling og funksjon, for eksempel ved at de kan ta andre, viktige stoffers plass.

Å være sammen med andre mennesker er noe av det beste du kan gjøre for hjernehelsen. Samspill og dialog med andre, aller helst i fysisk (og ikke digital) form, aktiverer store deler av hjernens nettverk og funksjoner, ikke minst de avanserte nettverkene for eksekutive funksjoner i pannelappen. Mye tyder på at evolusjonen har gjort menneskets pannelapp så stor nettopp fordi vi har hatt suksess med å være sosiale. Vår arts overlevelse har dreid seg om evnen til å tilpasse seg og samarbeide i store grupper. Alene er vi nokså svake, i biologisk sammenheng, men som fellesskap stiller vi sterkt.

Dermed er mye av vår biologi rettet inn mot fellesskap, inkludert hjernens funksjon. Når du er sammen med andre mennesker, bruker du altså pannelappen i stor grad, og du får aktivert både sanser og følelsesregister. Mange nettverk og funksjoner er i sving. Dermed bygger og vedlikeholder du også synapser.

Hjernevevet er nokså mykt og dermed sårbart for slag og støt. Derfor ligger hjernen godt beskyttet bak kraniet, hjernehinner og dempende cerebrospinalvæske. Ved slag og støt mot hjernen, kan hjernevevet ta skade, akkurat som andre deler av kroppen. Du kan hjelpe hjernen ved å legge til en ekstra barriere, en hjelm, i situasjoner der risikoen for slag og støt er ekstra stor. Risikable situasjoner for hjernevevet når det kommer til slag og støt, er alle aktiviteter som foregår i fart og/eller høyde, altså der et sammenstøt mellom hodet og underlaget kommer til å ha høy energi, for eksempel sykling eller slalåmkjøring. 

Stress er kroppens fysiske reaksjon på fare. For de fleste pattedyr gjelder det situasjoner som er potensielt livstruende, der det å løpe unna eller å forsvare seg kan være avgjørende for overlevelse. I en slik situasjon setter hjernen i gang stressrespons, via hypotalamus og aktivering av det sympatiske nervesystemet. Det gjør at binyrene frigjør stresshormoner – adrenalin, noradrenalin og kortisol. Stresshormonene gjør kroppen klar til å reagere fysisk, gjennom mange ulike prosesser. Blant annet øker hjerterytmen og blodtrykket, pupillene utvides, luftveiene utvides, og glukose frigjøres sånn at musklene skal få mer energi. I hjernen dempes de langsiktige eksekutive funksjonene, og sanseapparatet skjerpes. Hos oss mennesker kan denne stressresponsen også aktiveres av bekymring, og ikke minst av sosiale situasjoner. Sosial tilhørighet har vært viktig for overlevelsen, mens det å ikke høre til har vært farlig, i et evolusjonsperspektiv.

I mange sammenhenger kan akutt stressrespons være både hensiktsmessig og prestasjonsfremmende. Det gjør deg i stand til å prestere fysisk. Det gjør deg skjerpet (med unntak av eksekutive funksjoner). Men hvis stressresponsen blir stående påskrudd for lenge (kronisk stress) eller aktiveres for ofte, har det uheldige effekter på helsen. Alle systemene som påvirkes av stressrespons (hjerte, glukoseomsetning osv.) kan ta skade av kronisk stress, inkludert hjernen. I tillegg til å påvirke de eksekutive funksjonene, har kronisk stress en svekkende effekt på hippocampus, lagringssentralen for minner. Det blir dårligere og færre forbindelser der, som igjen kan påvirke evnen til å lagre nye minner og hente inn gamle.